Eg har funnet fram eit av Andrè Bjerke sine dikt i dag...

To luker i himmelen

Det største mysterium
er ikke mer enn det
at en ørliten kropp
er våknet til jorden.
Den nyfødte ser.
To luker i himlen går opp.

Selv femtrinns-raketter
og kjernefysikk
blir puslingers puslespill
når det nyfødte barn
med et eneste blikk
beviser at Gud er til.

Andre Bjerke

Eg har funnet fram eit av Andre Bjerke sine dikt i dag...

VINDPUSTET OG STENEN


Et vindpust hadde
en sten som venn.
Den så henne ikke;
men hun så den.

De hvisket om så meget
til felles glede:
den lette der oppe,
den tunge der nede.

De hvisket om vennskap
som aldri kan ruste.
”Du er så usynlig!”
sa stenen til pustet.

”Men hvisket ditt er som
en sang av sirenen…”
”Akk, du er så synlig!”
sa pustet til stenen.

”Og aldri kan stener
og vindpust forenes:
Sten kan ikke luftes
og luft kan ikke stenes.”

”Men likevel har du
en gave å gi meg,”
sa stenen til pustet.
”Fly alltid forbi meg!”

”Og du har en gave,”
sang pustet av sommer
tilbake til stenen
”Ligg fast når jeg kommer!”

Et par ble de aldri;
men verden forsøtes
av vennskap når stenen
og vindpustet møtes…

Andre Bjerke

Fullt av humor med likevel er det alvor i budskapet..

Kjerringa mot strømmen

I denne tid da frihet aktes lite
kan det for nordmenn være godt å vite

at vi har fostret her på hjemmlig mark
en frihets helgen, større enn Jeanne d’Arc

Hun var av dem hvis nese det var ben i
for hun var født prinsipielt uenig.

Hun har - fordi hun var så vrang og vrien -
fått evig liv i folkepoesien.

Og sjelden var en dame som fikk plass i
et eventyr, så eventyrlig trassig !

Hun lot seg ikke engang overmanne
da hun ble holdt med hodet under vannet.

Da var det bare stemmen vannet kvalte
For hun stakk hun hånden opp, og hånden talt!

To fingre dannet klippende en saks.
Så drev hun opp mot fossen som en laks.

Og over fossen lå hun samme aften
i suveren forakt mot tyngdekraften!

Hun holdt på sitt, Hun var den bedre del
av det vi kaller Norges Folkesjel

Hun er vår adel. Hun er frihetsdrømmen
hvis norske navn er kjerringa mot strømmen.

Hun er av dem jeg gjerne skulle kjenne
Det beste i oss er i slekt med henne.


- André Bjerke -

Eg tek fram eit av barnedikta til André Bjerke i dag...

Farao på ferie

I landet Miramarmora

var Farao på ferie

hos farmora og mormora.

En morgen klatret mormora

til Farao i furua,

og så begynte moroa.

- Hva ler´u a? sa farmora.

- Av mormora, den furia!

- Hvor ser´u a? sa farmora.

- I furua! sa Farao.

- Kom ned igjen! sa farmora

til mormora i furua.

- I morra, ja! sa mormora

til farmora til Farao.

Du ser av vår historie

at det å dra på ferie

i landet Miramarmora

til farmora og mormora,

den furia i furua,

har Farao hatt moro av!

 André Bjerke

På tide med eit barne dikt...

BEDRØVET FUGL


EN FUGL SOM HETER PINDIA-

PAMPISTIKO-PAMPIBANON,

HAR ALDRI BODD I INDIA,

OG ALDRI BODD I LIBANON.

DEN ER AV FARGE MØRKEGUL,

OG ER EN SVÆRT BEDRØVET FUGL



DEN ER NOK SVÆRT TUNGSINDIG, JA,

MEN BLIR DEN ALDRI BLID, DA MON?

NEI, SPØR DU HVORFOR PINDIA-

PAMPISTIKO-PAMPIBANON

ER SÅ BEDRØVET SOM DEN ER,

SÅ SKAL JEG GI DEG SVARET HER.



OG SVARET ER AT PINDIA-

PAMPISTIKO-PAMPIBANON,

SOM ALDRI SANG I INDIA OG ALDRI

FLØY I LIBANON,

DEN SØRGER SOM EN FANGET PRINS

FORDI DEN SLETTES IKKE FINS!



MEN HVORFOR NETTOPP LIBANON?

OG HVORFOR NETTOPP INDIA?

OG KAN VI IKKE SI, DA MON,

AT VI HAR LAGET PINDIA-

PAMPISTIKO-PAMPIBANON?

SÅ FÅR DEN SOVE GODT I KVELD

FORDI DEN FINS ALLIKEVEL!





André Bjerke

Tida er her for eit Andrè Bjerke dikt...

Du skal være tro
Du skal være tro.
Men ikke mot noe menneske
som i gold grådighet
henger ved dine hender.
Ikke mot noe ideal
som svulmer i store bokstaver
uten å røre ved ditt hjerte.
Ikke mot noe bud
som gjør deg til en utlending
i ditt eget legeme.
Ikke mot noen drøm
du ikke selv har drømt…
Når var du tro?
Var du tro
når du knelte i skyggen
av andres avgudsbilder?
Var du tro
når din handling overdøvet
lyden av ditt hjerteslag?
Var du tro
når du ikke bedrog
den du ikke elsket?
Var du tro
når din feighet forkledde seg
og kalte seg samvittighet?
Nei.
Men når det som rørte ved deg
gav tone.
Når din egen puls
gav rytme til handling.
Når du var ett med det
som sitret i deg
da var du tro!
             Andrè Bjerke